Fabio Fornasa har vært gjeter i mer enn 40 år. Han er en av de få gjeterne som fortsatt bruker esler til å transportere de nyfødte lammene. Fabio Fornasa samarbeider med Manuel, en ung gjeter på 24 år som har sin egen flokk. Fabio Fornasa har for tiden mistet tilgangen til to setrer som han tidligere leide.
Fabio Fornasa
1980s
Mellom Dolomiti, Vicenzas Prealps og Padova
Kjøtt er det viktigste produktet. I tillegg gir transhumans ull og utdanning, og vedlikeholder landskapet og det biologiske mangfoldet.
Vinterbeiteområdet
Fabio Fornasa, og senere Manuel sammen med ham, leide to setrer (‘malghe’) mellom Folgaria (Dolomittene) og Asiago (prealpene til Vicenza) med 200 hektar beitemark. Om vinteren flyttet de med sauene sine rundt i provinsene Vicenza og Padova. I mai vendte de tilbake til Dolomittene og prealpene. Nå har de mistet retten til å bruke setrene til folk som bor i disse fjellene. Fabio Fornasa og Manuel må finne et annet sted eller er tvunget til å tilbringe sommeren på sletten i lavlandet.
Fabio Fornasa ble ikke født inn i en gjeterfamilie, men han møtte noen transhumansutøvere som tenåring og lærte arbeidet av dem.
Sommerbeitene ligger i et fjellandskap. Beitene ligger i allmenninger, noe som er typisk for Asiagoplatået. Landskapet på sletten er preget av åpne og store åkrer med noen vingårder. Området kalles ‘agropolitan’ pga. den sterke forbindelsen mellom urbaniserte og rurale områder.
Sauene tilhører to utvalgte raser som er tradisjonelle i Nord-Italia, Biellese og Bergamasca.
Fabio Fornasa forflytter seg vertikalt og alltid til fots. Han tilbakelegger vanligvis mer enn 1000 høydemeter mellom slettene og fjellene.
Fabio Fornasa samarbeider med Manuel, som også er gjeter.
Fabio Fornasa selger noen lam, og de sauene som ikke lenger produserer melk, lam eller er for gamle, til kjøttselgere. Kjøttselgerne selger deretter kjøttet til sine kunder.
Det finnes flere trusler og utfordringer, både på fjellet og på slettene. På fjellet konkurrerer gjetere og bønder om retten til å bruke de offentlige setrene. Siden de to gjeterne mistet tilgangen til setrene, risikerer de å bli tvunget til å oppholde seg på sletten også om sommeren. Dessuten har antallet ulver økt, noe som øker risikoen for at sauene blir angrepet. På slettene foregår det mye urbanisering og omfattende jordbruk, noe som gir lite plass til sauebeite. Sauene må beite på private arealer, men noen ganger er eierne imot. Noen kommuner har valgt å forby beiting i alle sine områder.
Fabio Fornasa begynte med transhumans pga. en lidenskap for denne jobben, og han fortsetter av samme grunn. Transhumans har ingen spesielle økonomiske fordeler sammenlignet med andre jobber.
Rasene Biellese og Bergamasca er de vanligste i området og ble opprinnelig valgt pga. kjøttproduksjonen.
Dagens produksjonssystem er det samme som i tradisjonell transhumans med noen nyvinninger som nå er standard for alle transhumansutøvere. Fabio Fornasa fortsetter å frakte nyfødte lam i sekker på ryggen til eslene de første dagene. Denne praksisen bidrar til å bevare morens lukt, slik at mødrene kan kjenne igjen lammene sine. I andre flokker som driver med transhumans, blir lammene fraktet med lastebiler.
Ifølge Fabio Fornasa er det ikke lett å oppnå tilstrekkelig inntekt bare ved inntekter fra transhumans. Han og Manuel er avhengige av bidrag fra EU til seterdrift (når de klarte å leie setrer).
Fabio Fornasa ser ikke ut til å være klar over sin og Manuels rolle i å bevare det biologiske mangfoldet i landskapet, i hvert fall nevner han ikke dette som en av grunnene til at han ønsker å fortsette med transhumans.
For å drive med transhumans kreves det mange praktiske ferdigheter og kunnskap som vanligvis læres bort muntlig av eldre gjetere til nybegynnere. Fabio Fornasa lærte jobben på denne måten ved å arbeide som assistent for en eldre gjeter.
Fabio Fornasa nevnte ingen planer om å endre sin praksis. I likhet med mange andre gjetere planlegger han å prøve å overleve de neste årene i et miljø som hvert år introduserer nye trusler mot virksomheten. Hans nyskapning består i å bevare en helt spesiell tradisjon, nemlig bruken av esler til å bære nyfødte lam. I de fleste andre flokkene brukes esler kun som et ‘folkloristisk’ element. Fabio Fornasa forteller at han tidligere har forsøkt å engasjere seg i en gjeterforening, men at han ble trøtt av det og forlot den etter kort tid.
Ifølge Fabio er den største utfordringen å leie en seter i fjellet. Nå gis retten ofte til folk som bor i fjellene eller er under 40 år gamle, selv om de mangler erfaring eller har mindre behov.
Plass til transhumans blir stadig mindre, men antallet utøvere øker.
Den største uttellingen fra transhumans er muligheten til å leve av å gjøre det begge gjeterne liker best, i en jobb som har en helt annen rytme enn det moderne livet.
Ifølge Manuel, Fabio Fornasas samarbeidspartner, trenger en transhumansutøver som starter fra bunnen av, først og fremst lidenskap: ‘Du tjener også litt penger, men for å kunne være utendørs hele tiden og leve på denne måten, trenger du lidenskap … En som har lidenskap, passer på dyrene og lærer seg å håndtere dem’.
