Pierre Pujos har produsert korn i Sørvest-Frankrike i mer enn tjue år. I 2019 gikk han over til fullskala utendørs husdyrhold, samtidig som han beholdt kornproduksjonen. Saueflokken beiter på hans åker eller i nærheten før den drar opp til Pyreneene om sommeren. I løpet av den lange vandringen tilbakelegger flokken 160 km til fots. Det gir Pierre Pujos mange fordeler.
Pierre Pujos
2019
Saint-Puy, Frankrike
300 hektar fjellbeite for 10 transhumansutøvere, dvs. ca. 30 hektar per besetning
Gården
Sommerbeite
Pierre Pujos, 55 år gammel, var ansatt i Landbruksdepartementet (med ansvar for plantevernprodukter), og deretter som biologilærer ved en videregående landbruksskole. Siden 1998 har han arbeidet på en korngård i landsbyen Saint-Puy i departementet Gers (sørvest i Frankrike). Samtidig har han vært involvert i etableringen av to økologiske kooperativer i Auch. Gården på 200 hektar som han driver, har vært økologisk siden oppstarten og produserer et lite antall forskjellige kornsorter og belgfrukter (bønner, spelt, linser, hvete, osv.). Siste gang han brukte gjødsel var i 2004, siden han mener at det er for dyrt å bruke organisk gjødsel. Han har en ansatt som har hjulpet ham på gården siden 2006. Kornet som produseres, selges til kooperativer eller direkte til bakere.
Gården ligger på sletten i Gers der korndyrking er vanlig. Sommerbeitene ligger i Pyreneene.
Sauene er av rasen Tarasconnaise, som er kjent for sin robusthet.
Pierre Pujos har en flokk på 300 sauer (150 søyer og 150 sauer). Han har praktisert langdistanseflytting med 180 dyr hver sommer siden 2019. Resten av dyrene blir på gården under tilsyn av hans ansatte.
De to første årene ble dyrene kjørt med lastebil. Siden 2021 har Pierre Pujos tilbakelagt de 160 kilometerne til fots. Fra gården sin på den store kornsletten i Gascogne, 160 moh., beveger han seg først til landsbyen Ardengost i Pyreneene, 1000 moh., og deretter til høyfjellsbeiter på opptil 1700 moh.
Dagsetappene er i gjennomsnitt 12 km. Pierre Pujos prøver å ha tre dager med vandring og én dag med hvile. Alt i alt tar turen tre uker. Det er viktig å ha bil for å frakte telt, vanntrau, gjerde og transhumansutøveren. Om ettermiddagen går Pierre Pujos ruten som dyrene har gått dagen før for å kontrollere den. Han må derfor kjøres tilbake til utgangspunktet av en av personene som hjelper ham. Personene er enten frivillige eller hans ansatte. Sistnevnte kommer innimellom for å hjelpe.
Helst små stier (ca. 50 % grus) eller små asfalterte veier blir brukt på turen. Flokken må krysse to hovedveier og en jernbanelinje. Ruten forberedes derfor på forhånd og meldes inn til prefekturene i de to berørte departementene. Nøyaktige tider for passering må oppgis. To praktikanter assisterer Pierre Pujos. De sjekker ruten og informerer rådhusene per telefon. For 2023 ble det valgt en alternativ rute for å unngå et sumpområde. Resten av ruten er nesten identisk med den fra året før.
Ved ankomsten i fjellet tilbringer flokken tre uker i landsbyen (fra midten av mai til 10. juni), der den beiter de åpne områdene rundt landsbyen. Deretter beveger buskapen seg opp til 1700 moh. Beiteområdene i Ardengost leies av kommunen. Lokaliseringen av beitene er bestemt på forhånd: ‘Når du først har et sted, gir du ikke slipp på det, for det blir stadig vanskeligere å få tak i areal i fjellet’, sier Pierre Pujos. Etterspørselen etter beite i fjellet er sterkt økende på de høyereliggende beitemarkene.
Fra midten av mai til midten av oktober ansetter Pierre Pujos to personer på deltid (en mannlig og en kvinnelig gjeter) til å passe på flokken siden han drar tilbake til gården sin. Han kommer imidlertid av og til til fjells i løpet av sommeren. En beitegruppe (en organisasjon som ble opprettet i henhold til beiteloven av 1972) betaler gjeterne og administrerer beitevirksomheten.
De andre flokkene på beitene i Ardengost (1100 søyer og 30 kyr) kommer med lastebil eller til fots i løpet av en eller to dager fra de nærliggende dalene. Noen flere fjellbønder har imidlertid begynt å ta turen til fots.
Kjøtt ble produsert allerede før starten av transhumans. Transhumans bringer nye fordeler for husdyrhold i sommermånedene.
En av de største utfordringene er å begynne med transhumans til fots. Siden dyrene på gården er ute hele året, var det imidlertid relativt enkelt å gå over til langdistanse vandring til fots.
Grunnene for å starte med transhumans var økonomiske og, i mindre grad, økologiske. En økologisk grunn for å flytte dyrene er stadig varmere og tørrere somrer i Sørvest-Frankrike.
Tarasconnaiserasen er svært godt egnet for transhumans.
Interessen for transhumans er først og fremst betinget av situasjonen på gården. I regionen i Gers der gården ligger brukes jorda først og fremst til åkerbruk, og tørken gjør at det er mangel på beite tidlig på året.
Ved å reise tre uker før dyrene ville ha blitt flyttet med lastebil kan Pierre Pujos fôre flokken sin på veien uten å bruke av sine egne eller sommerbeites ressurser. Den lange flyttingen gjør det mulig å ‘følge planteveksten’. Det er omtrent tre ukers forskjell i plantevekst mellom gården og fjellbeitene. Flokken oppholder seg på de beste stedene under reisen med tanke på plantevekst og deretter på sommerbeite: ‘Vi følger klimaet’, sier Pierre Pujos. Dessuten foretrekker drøvtyggere å unngå raske overganger. Siden dyrene sjelden kommer tilbake til samme område i løpet av året, er det lite behov for parasittkontroll.
Fordelen med å flytte til fots er ikke direkte økonomisk, ettersom reisen til fots eller med lastebil koster det samme (ca. 800 EUR). Den økonomiske fordelen er imidlertid knyttet til dyrenes helse, som kommer tilbake i god stand, og at flokken får fôr i løpet av de tre ukene flyttingen varer.
For bonden er transhumans en avveksling. Turen gir muligheter for møter, diskusjoner og endringer i hverdagen.
Pierre Pujos fulgte ingen spesifikk opplæring for å praktisere transhumans. Han har vært på kurs som i blant organiseres av produsentgrupper og landbrukskontorer (som finnes i alle departementer i Frankrike). Han inngikk også samarbeid med oppdrettere. Først og fremst lærte han på egen hånd, for det finnes svært få eksempler på gårder som har husdyrene ut hele året og langdistanse flytting.
Driften med husdyr og korn er i tråd med bondens forventninger. Pierre Pujos angrer overhodet ikke måten han har diversifisert gårdsdriften og valget om å ha dyrene ute. Det betyr at besetningen hans alltid er ute, på eiendommens areal eller innenfor en radius på maksimalt 25 km rundt gården om vinteren, og i fjellet om sommeren. Investeringen ville ha vært rundt 400.000 EUR for en tradisjonell gård (fjøs, to skur, ett til høy og ett til utstyr), mot 15.000 EUR for Pierre Pujos måte å drive på. I tillegg kommer utgifter til innkjøp av husdyr. Siden 2022, etter investeringer i fire år, har husdyrholdet gitt Pierre Pujos noe inntekt, selv om støtten til avl har bidratt i stor grad. For fremtiden trenger han heller mer hjelp i form av arbeidskraft enn materiell hjelp.
En av de største utfordringene er å komme i gang med transhumans. I det første året må alt organiseres: ruten, godkjenningene, … Derfor må man bruke mye tid på forberedelser. Men, fra det andre året, når man er i gang, er forberedelsene mye mindre tidkrevende.
Selv om noen bønder kommer til å drive med transhumans til fots, kan ikke alle bruke tre uker på det: Det er tid for slåtten, og det trengs minst én ansatt på gården … Pierre Pujos mener at transhumans til fots er vanskelig, om ikke umulig, for en bonde i et tradisjonelt system.
Det å ha dyrene ute hele året gjør det imidlertid relativt enkelt å gå over til langdistanse vandringer til fots.
Funded by the European Union. Views and opinions expressed are however those of the author(s) only and do not necessarily reflect those of the European Union or the European Education and Culture Executive Agency (EACEA). Neither the European Union nor EACEA can be held responsible for them.
