TRANSFARM-prosjektet (Yrkesutdannelse & opplæring for transhumansutøvere), finansiert av ERASMUS+ programmet, har som mål å styrke transhumansutøvere og rurale entreprenører som ønsker å starte eller opprettholde transhumans, og gi dem opplæringsmateriell. Samtidig ønsker prosjektet å øke bevisstheten om transhumans med særlig fokus på fordelene den har for rurale områder, landskapsforvaltning og biologisk mangfold. TRANSFARM-prosjektet startet i desember 2021, vil avsluttes i mai 2024, og består av syv partnere i flere europeiske land: Institute for Research on European Agricultural Landscapes e.V. (DE), Hof und Leben (DE), OnProjects (ES), Technical University in Zvolen (SK), Aristotele University Thessaloniki (GR), European Landowners’ Organization (BE), og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NO). Sistnevnte koordinerer prosjektet. I tillegg har prosjektet tre tilknyttede partnere: Polish Farm Advisory and Training Centre (PL), Norsk institutt for bioøkonomi (NO) og VetAgroSup (FR).
For å bli ansett som transhumans i TRANSFARM-prosjektet, må husdyr bli ført til beiteområdene og mennesker må være tilstede gjennom beitesesongen. For å skille mellom ulike typer transhumans, har forhold som rekkevidde, avstand og stigning blitt lagt til grunn. For eksempel finner vertikal transhumans sted mellom lavland og daler, og fjellbeiter i Alpene og Skandinavia. Horisontal transhumans innebærer en forflytning av husdyr mellom områder uten store høydeforskjeller.
Fra et europeisk perspektiv omfatter transhumans imidlertid et bredt spekter av praksis uten éntydig definisjon. Landskapsforvaltning har i senere tid blitt et viktig mål med transhumans, og en stadig økende bruk av moderne transportmidler og teknologi (f.eks. halsbånd med GPS-sendere som erstatning for gjerder) har bidratt til større mangfold i utøvelsen av transhumans. Det forekommer overganger til praksis der mennesker er til stede på beitemarkene sammen med husdyrene gjennom sesongen, men andelen av menneskenes tilstedeværelse er synkende som følge av de teknologiske fremskrittene. Som et av de første stegene i TRANSFARM-prosjektet, utarbeidet partnerne nasjonale rapporter med en oversikt over den nåværende situasjonen for transhumans i sine respektive land: Frankrike, Tyskland, Hellas, Ungarn, Italia, Nederlandene (Belgia og Nederland), Norge, Slovakia og Spania. Disse rapportene er tilgjengelige på prosjektets nettside.
Denne rapporten inneholder et sammendrag av informasjon fra de nasjonale rapportene og har til hensikt å vise status for transhumans i en større skala. Informasjon som presenteres i sammendragsrapporten følger samme struktur som de nasjonale rapportene, og den svarer på et sett med spørsmål som er omforent mellom prosjektpartnerne for å sikre konsistens. Temaer som dekkes inkluderer den nåværende utbredelsen av, og bevisstheten om transhumans, utdanningstilbud, samt utfordringer for transhumansutøvere. Denne sammendragsrapporten gir informasjon om transhumans i en svært komprimert form. For interesserte lesere vises det til avsnittet «Litteratur og tilleggsressurser» og de nasjonale rapportene. Det vil også bli lagt til tekstbokser i nettversjonen av denne sammendragsrapporten for å gi enda mer informasjon.
Transhumans praktiseres i dag i alle land i TRANSFARM-prosjektet, bortsett fra i Belgia og Nederland, som ikke vil bli vurdert videre i rapporten.
Sommerbeiter er lokalisert i fjellområder så vel som i andre områder med marginal jordbruksproduksjon (f.eks. saltsump og lynghei), mens vinterbeiter vanligvis er lokalisert i lavlandet.
I senere tid har også urbane områder og deres omland blitt tatt i bruk til transhumans.
Urban transhumans (eller øko-pastoralisme) omfatter husdyrbeite i urbane og peri-urbane områder. I Frankrike blir denne miljøvennlige måten å forvalte urbane grøntområder i økende grad brukt av kommuner, men også selskaper, for eksempel i Paris-regionen. Urban transhumans støtter bevisstgjøring siden den bringer transhumans, som vanligvis forekommer i landlige og ofte avsidesliggende områder, til områder der mange mennesker bor.
I sentral- og søreuropeiske partnerland startet transhumans allerede med det første jordbruket i yngre steinalder. I Slovakia og Ungarn ble transhumans først introdusert i middelalderen. Gjennom historien har omfang av transhumans økt og avtatt i tråd med land- og regionspesifikke hendelser. Det som imidlertid er felles for alle landene, er den nedadgående trenden for transhumans i moderne tid.
Sau, geit og storfe er de vanligste husdyrtypene i transhumans i prosjektpartnerlandene;
Hester og bøfler har også blitt brukt i transhumans, men i mindre grad;
I noen land er andre husdyrtyper med på transporten (esler) eller benyttes til beskyttelse (hunder). Disse dyrene brukes av transhumansutøvere, men blir ikke gjetet;
I flere land brukes både regionale og lokale raser til transhumans (Figur 2). På lang sikt bidrar dette til å opprettholde et mangfold av ulike raser.
Figur 2. Lokale og regionale husdyrraser som brukes i transhumans i Europa; bakgrunnskart
Tabell 2. Estimert antall husdyr inkludert i transhumans per prosjektpartnerland.
| Land | Frankrike | Tyskland | Hellas | Ungarn | Italia | Norge | Slovakia | Spania |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
|
Antall husdyr |
Alpene og Provence: 770 000 sauer, 90 000 storfe, 15 000 geiter, 2000 hester Jura: 35 000 storfe |
50 000 storfe, 115 000 sauer |
60 000 storfe, 934 000 sauer & geiter |
20,000 |
266 000 sauer & geiter, 215 000 storfe |
- |
- |
365 000 storfe (forflytning i autonome regioner) 45 000 storfe (ut av autonome regioner) 30 000 storfe (tilbake til autonome regioner) 450 000 sauer (forflytning i autonome regioner) 50 000 sauer (forflytning mellom autonome regioner) |
|
Andel av husdyr (%) |
ca. 22 |
< Storfe; < 1 Sau; ca. 8 |
< Storfe; < 6,5 Geit- og saueflokker; ca. 7,5 |
- |
Sau & geit; 2,2 Storfe og bøffel; 3,6 |
- |
- |
Storfe; 6 Sau; 3 |
Et spesielt stort antall lokale og regionale raser brukes til transhumans i Frankrike. I Alpene brukes for eksempel melkekyrraser som Tarentaise storfe, Abondance storfe og Montbéliarde. Rasene produserer melk kjent for sine gode ysteegenskaper. I Pyreneene er Blonde d’Aquitaine en vanlig storferase som brukes til kjøttproduksjon. I tillegg til det store utvalget av storferaser forekommer en rekke forskjellige saueraser i Frankrike. Bare i Massif Central beiter ti endemiske saueraser. I Pyreneene brukes rasene Basco-béarnaise, Manech Tête rousse og Tête noire til melkeproduksjon, rasene Rouge du Roussillon, Castillonaise, Tarasconnaise, Aure et Campan, Barégeoise og Lourdaise til kjøttproduksjon.
Det er identifisert en rekke ulike transhumansutøvere; bønder (mannlige og kvinnelige), medlemmer av bøndenes familier, innleide gjetere og budeier (mannlige og kvinnelige; ansvarlig for melking og prosessering av melk) (Figur 3);
Transhumansutøvere er hovedsakelig menn – gjetere og mannlige budeier, med Norge som det eneste unntaket der budeier er vanligvis kvinner;
I Frankrike er det registrert en økende trend av kvinnelige gjetere;
Det er (blant annet på grunn av immigrasjon) en økende andel utenlandske transhumansutøvere;
Det er en betydelig mangel på sentralisert, konsistent og sammenlignbar statistikk over transhumansutøvere over hele kontinentet (Tabell 3).
Figur 3. Eksempler på transhumansutøvere; bakgrunnskart
Tabell 3. Transhumansutøvere og gårder eller setrer involvert i transhumans i utvalgte TRANSFARM-prosjektpartnerland.
| Land | Frankrike | Tyskland | Hellas | Ungarn | Italia | Norge | Slovakia | Spania |
|---|---|---|---|---|---|---|---|---|
|
Antall utøvere av transhumans |
Ca. 20 000 gjetere |
2600 eller færre bønder |
- |
Ca. 100 - 500 utøvere |
> 8000 utøvere |
- |
- |
- |
|
Gårder/ setrer involvert i transhumans |
Ca. 60 000 gårder |
- |
3 300 gårder med sau & geit 940 gårder med storfe |
- |
- |
780 setrer |
- |
8400 gårder |
I Hellas tilhører transhumansutøvere tradisjonelt sett tre etniske grupper Vlachoi, Sarakatsanaioi og Koupatsaraioi. Fra 1600-tallet og utover delte valakene seg i to grupper. Den ene gruppen fortsatte å drive tradisjonell transhumans mens den andre gruppen ble permanent bosatt. Den sistnevnte gruppen fikk navnet Koupatsaraioi. Sarakatsanaioi ble først nevnt i 1847 og er saue- og geitebønder som etablerte sine samlekveer for sau utenfor landsbygdene. De hadde ikke faste boliger, men satte opp ikke-permanente bygninger og reiste over store avstander med husdyrene sine.
Dagens transhumans dekker et bredt spekter av forflytningsmønstre (Figur 4).
Den vanligste forflytningen er fra lavereliggende tilholdssteder om vinteren til høyereliggende sommerbeiter, blant annet på grunn av begrenset plass i lavlandet. På grunn av klimatiske forhold er høyereliggende beitemarker kun tilgjengelige om sommeren.
Avstanden husdyrene føres over varierer betydelig mellom land og regioner, både i høyde- og lengdemeter.
Forflytning skjer hovedsakelig med kjøretøy (f.eks. lastebiler, tilhengere), men det forekommer fortsatt forflytning til fots.
Reiseavstander kan variere mye innenfor ett land, som eksemplet Hellas viser. Små lokale forflyttinger forekommer så vel som forflyttinger opp til 50 km, men også reiser over middelsstore avstander, dvs. over 50 km, og opp til 100 km. Forflyttinger opp til 100 km forekommer hovedsakelig i den sentrale og vestlige delen av landet og på Peloponnes. Langdistanseforflyttinger på mer enn 100 km og opptil 200 km er typiske for den østlige delen av Thessalia og forekommer ofte i Aitoloakarnania, i den vestlige delen av Sentral-Hellas. Selv svært lange reiser på mer enn 200 km og opptil 350 km forekommer. Disse er typiske reiser fra den sentrale delen av landet til den vestlige og nordlige delen av Hellas.
Frankrike er et eksempel på et land med en spesielt stor variasjon i forflyttingsmønstre som forekommer i forskjellige regioner. En vertikal bevegelse med storfe er for eksempel vanlig i Alpene der sommerbeite starter senest før 15. juli og slutter etter 15. september, men kan forlenges så lenge som til etter 15. oktober. Reiseavstandene er vanligvis korte, men forflyttingen mellom Provence og de nordlige Alpene går over ca. 500 km. Det er en trend å la produktive dyr heller beite i lavereliggende områder, og dermed redusere beitepresset i større høyder. Vinterflytting med storfe og sau fra høyereliggende områder til slettene skjer for eksempel sør for Massif Central hvor flere flokker fra Causses og Cévennes-området flytter til lavlandet for å beite vingårder og buskområder. En lignende forflytting skjer i Pyreneene. I tillegg til disse heller vertikale forflyttingene, forekommer horisontale forflyttinger på sletter i områder som saltsumpene i Somme or Mont Saint Michel.
Hovedformålet med transhumans er å utnytte beiteressurser. Transhumansutøvere fremstiller en rekke forskjellige produkter: melk og meieriprodukter (f.eks. ost og yoghurt) samt kjøtt og kjøttprodukter (f.eks. pølser).
Ull, som historisk sett har vært et verdifullt produkt, har gått ned i verdi. Landskapsforvaltning blir et stadig viktigere formål med transhumans, for eksempel i forvaltning av verneområder (Figur 5).
Figur 5. Formål med og kjerneprodukter fra transhumans i et utvalg av europeiske land; bakgrunnskart
Produksjon av ull har historisk sett vært en viktig inntektskilde for transhumansutøvere. Merinorasen som produserer ull av høy kvalitet ble avlet frem i Spania i middelalderen. Eksport av merinosau var forbudt inntil forbudet ble opphevet i 1760. I Spania var det å drive med merino på sitt største i senmiddelalderen og moderne tid. Etter andre verdenskrig har introduksjon av nye fibre påvirket lønnsomheten i ullproduksjonen. Selv for ull av høyeste kvalitet kan inntekten være for liten til å dekke produksjonskostnadene. Gjetere kan til og med måtte betale for avhending av ull.
I flere TRANSFARM-prosjektland har landskapsforvaltning kommet som et nytt formål med transhumans. I hvilken grad landskapsforvaltning er viktig for transhumansutøvere varierer. For eksempel, i Slovakia er transhumans svært viktig for forvaltning av verneområder. Regelmessig beiting hindrer gjengroing av fjellbeite med busker og trær og bidrar til å bevare beiteavhengige arter. Også i Ungarn, hvor det meste av dagens transhumans skjer i verneområder, er transhumans svært viktig for landskapsforvaltning. Her har nasjonalparkdirektorater egne flokker med det formålet å bevare enger. I Italia derimot, er transhumans ikke tillatt i verneområder, som for eksempel langs elver.
I alle partnerlandene har transhumans historisk sett vært et viktig sosioøkonomisk produksjonssystem. Selv om inntektene har gått ned, og betydningen av å være selvforsynt er redusert i nyere tid, representerer transhumans en viktig kulturarv.
De materielle og immaterielle verdiene av kulturarven er anerkjent nasjonalt og internasjonalt, og innebærer nye økonomiske muligheter for rurale områder gjennom turisme.
Transhumans tilfører viktig kunnskap om hvordan man både utnytter marginale ressurser og lager produkter av høy kvalitet. Med en økende etterspørsel etter lokalprodusert mat vil slik kunnskap ha stadig større betydning.
I Italia forbinder tratturiene – eldgamle stier – Abruzzo, Molise, Campania, Puglia og Basilicata. Disse stiene har spilt en nøkkelrolle i landskapets historie. Tidligere ble deres størrelse og bruksmåte regulert, og landlige og urbane bosetninger ble utviklet langs dem. Lover for å beskytte tratturiene har eksistert siden 1939. Anerkjennelsen av transhumans som UNESCOs immateriell kulturarv er sterkt støttet av lokale aksjonsgrupper som er interessert i bevaring og vedlikehold av transhumans. I Norge er et bredt spekter av tradisjoner knyttet til transhumans som flytting av husdyr og foredling av melk. Disse inkluderer utvalgskriterier for hvilken ku som skal bære den (største) bjellen, lokk eller korte sanger for å kalle til seg husdyret for melking og tro på underjordsfolket.
Transhumans og relaterte praksiser, som beite, former landskapene. Transhumans fjerner og hindrer busker og trær i å etablere seg og skaper og bidrar til bevaring av biologisk mangfoldige landskap. Beiteområder brukt for transhumans har et av de høyeste floristiske mangfold i Europa, og rikdom av andre arter som insekter og pattedyr er avhengig av beiteaktiviteter. Å fjerne trær og busker reduserer mengde ved tilgjengelig for skogbranner og dermed skogbrannenes intensitet. Kontroll av branner forhindrer jordforringelse siden skogbranner kan føre til alvorlig jorderosjon. Nedgang i transhumans resulterer i omfattende landskapsendringer. I Norge gror områder åpnet opp av seterdrift igjen og arter avhengig av husdyrbeite går ned. Materiell kulturarv som grunnmurer til tidligere bygninger blir mindre synlige og gjengroende landskap er vanskeligere å navigere og mindre attraktive for fritidsaktiviteter og ikke minst for fremtidig beite.
I all hovedsak er bønder, gjetere eller selskaper som utøver transhumans også eiere av husdyrene.
Beiteområdene kan ha forskjellige typer eiere: offentlig forvaltning (f.eks. stat eller kommune), lokalsamfunn, bønder og andre private eiere.
Transhumans blir finansiert og mottar tilskudd på linje med annet landbruk, som f.eks. gjennom EUs felles landbrukspolitikk og gjennom rovdyrerstatning. I noen land får man betaling for landskapsforvaltning (f.eks. Tyskland og Ungarn). I noen land er det også avsatt egne midler til transhumans (Figur 7).
| Tilskudd er tilgjengelig | Tilskudd er ikke tilgjengelig |
|---|---|
|
Norge |
Spania |
|
Frankrike |
Ungarn |
|
Tyskland |
Slovakia |
|
Italia |
Hellas |
Figur 7. Tilgangen til finansiering i TRANSFARM-prosjektets partnerland spesielt rettet mot transhumans
I noen land får man betalt for landskapsforvaltning (f.eks. i Tyskland og Ungarn), mens i andre ikke. I noen land mottar utøvere av transhumance finansiering som er rettet mot transhumance.
I Frankrike er transhumans hovedsakelig organisert gjennom felles beiteforeninger: ‘beiteland foreninger’ og ‘beitegrupper’. De samler grunneiere, organiserer vedlikehold, jordvern og teknisk utstyr, forvalter antall turister, osv. I Norge har Norsk Seterkultur som mål å fremme seterdrift og øke kunnskap blant medlemmene. Dessuten prøver foreningen å påvirke rammene for transhumansutøvernes virksomhet. Denne typen foreninger bidrar til å øke bevisstheten om transhumans og til å synliggjøre transhumans.
Erfaringer fra alle land viser at uformell formidling mellom transhumansutøvere er sentralt for å tilegne seg og videreutvikle kunnskap og ferdigheter.
Mulighetene for yrkesutdanning og opplæring i transhumans varierer veldig mellom landene (Figur 8).
I mange land tilbyr private og offentlige organisasjoner kurs i f.eks. gjeting, hygieneforskrifter eller osteproduksjon, men få land tilbyr en samlet opplæring ett sted.
Figur 8. Utdanningstilbud for, og om utøvelse av transhumans i et utvalg av europeiske land. NB.: Det å lære av andre transhumansutøvere er viktig for å tilegne seg kunnskap i alle land.
Det er store forskjeller mellom landene i både tilgang og tilgjengelighet til kunnskap om transhumans.
Noen informasjonskilder og -steder om transhumans, som museer, filmfestivaler, forskningsaktiviteter og folkefestivaler er imidlertid felles for alle landene (Figur 9).
Lettere tilgang til kunnskap om transhumans er nødvendig for å øke bevisstheten blant folk generelt i alle prosjektlandene.
Folk som bor nær eller har en familiær tilknytning til landbruk, har en høyere bevissthet om transhumans, enn de som ikke har et forhold til landbruk.
Den begrensede tilgangen til data på tvers av landene gir ikke grunnlag for å sammenligne i hvilken grad allmennheten kjenner til transhumans, og heller ikke nok grunnlag for å påvise tydelige trender.
I flere land blir det gjennomført aktiviteter (Figur 10) for å øke bevisstheten om transhumans. For eksempel blir det arrangert festivaler for å feire at husdyrene kommer hjem fra fjellbeitene (f.eks. i Frankrike), og setrer tar imot besøkende.
I rekken av tiltak som kan bidra til å øke bevisstheten om transhumans, er det er verdt å merke seg at transhumans fikk status som immateriell kulturarv på UNESCO’s verdensarvliste i 2019.
Festivaler knyttet til transhumansaktiviteter bidrar til å øke bevisstheten om transhumans. I Ungarn bidrar festivaler, som ‘sauelapskausfestivalen’ i Karcag til å gjøre folk oppmerksomme på de kulturelle verdiene ved transhumans. I Frankrike er flere filmfestivaler helt eller delvis viet transhumans, og fra Provence til Alpene feires en rekke gjeter- og fjellbeitefestivaler på slutten av våren. De fleste av dem ble etablert på begynnelsen av 1990-tallet.
Transhumans og de verdiene som transhumansutøvere skaper er i liten grad anerkjent.
Antallet transhumansutøvere går ned, noe som medfører nedgang i tilgjengelig arbeidskraft. Dette fører til betraktelig færre muligheter for kunnskapsoverføring, da opplæringen i stor grad gis av andre utøvere.
| HOVEDUTFORDRINGER FOR TRANSHUMANS | |||
|---|---|---|---|
|
Synkende antall transhumansutøvere |
Fremtidig økonomisk støtte og økonomisk bærekraft |
Utforderinger med ulv |
Tilgang til vann og beiteressurser |
|
Spania Frankrike Norge Hellas Tyskland Slovakia Ungarn |
Spania Frankrike Norge Slovakia Tyskland Hellas |
Italia Frankrike Slovakia |
Frankrike Slovakia |
|
Arealkonflikter i lavlandet |
|||
|
Spania Frankrike Italia |
|||
Figur 11. Identifiserte hovedutfordringer for transhumans i et utvalg av europeiske land i TRANSFARM-prosjektet
Usikkerhet og alvorlige bekymringer rundt fremtidig økonomisk støtte tyder på at lønnsomhet er en utfordring og en avgjørende faktor for om folk vil fortsette eller starte med transhumans. Det er en økende konkurranse om arealer i lavlandet mellom transhumansutøvere som vil benytte områder til beitemark, og by- og eiendomsutviklere som vil bygge ut. Betydelige endringer i de naturlige omgivelsene som ulvens tilbakekomst og påvirkningen fra klimaendringer på beitemark og vanntilførsel, utgjør en trussel og gir utfordringer for tilgangen til ressurser. De nasjonale rapportene fremhever også andre utfordringer som, fragmentering av arealer, nedgang i kjøttkonsumet, sentralisering av jordbruket samt praktiske og logistikkmessige utfordringer.
I Frankrike er reetablering av ulv, for tiden til stede i alle fjellkjeder som brukes til transhumans, men spesielt i Alpene, en viktig utfordring for transhumansutøvere. En mulighet for å beskytte husdyr er bruk av sikre innhegninger for sauene om natten. Bruk av slikt utstyr begrenser beite til områder hvor innhegningene kan etableres, og daglige bevegelser vil reduseres til avstander som gjør det mulig å komme tilbake til innhegningene for natten. Bruk av vakthunder er et annet alternativ for å beskytte flokkene. Dette kan imidlertid føre til konflikter når fjellområder brukes til fritidsaktiviteter. Hunder kan angripe turgåere som (uvitende) oppfører seg på måter som hundene oppfatter som en trussel mot flokkene deres, for eksempel å komme for nærme eller inn i en flokk. Å gi informasjon til turgåere er et viktig tiltak for å unngå denne typen konflikter.
Denne rapporten har tydelig fremhevet at transhumans er en berikelse for landlige områder. Transhumans gir attraktive og mangfoldige landskap, materiell og immateriell kulturarv, matprodukter av høy kvalitet, og den er en viktig del av en levende bygdekultur. Imidlertid har det synkende antallet transhumansutøvere blitt fremhevet som en av hovedutfordringene for å opprettholde og utvikle transhumans i landene som er representert i TRANSFARM-prosjektet. Det er et stort behov for å gjøre transhumans attraktivt nok til å konkurrere med andre typer yrker. Det er derfor viktig å øke bevisstheten om transhumans og utøvernes behov. For eksempel må tilgang til beitemark sikres, spesielt i lavlandet. Opprettholdelsen av transhumans ser ut til å være truet av bekymringer om fremtidig økonomisk støtte og levedyktighet, noe som betyr at økte og sikrede økonomiske insentiver rettet mot transhumansutøvere er viktige for fremtidens transhumans.
Et synkende antall transhumansutøvere har ikke bare hatt innvirkning på i hvilken grad transhumans blir praktisert, men også på opplæringsmuligheter for andre utøvere. Overføring av kunnskap mellom ulike generasjoner av utøvere, og å lære av hverandre er like viktig i dag som tidligere. Derfor er det viktig å støtte plattformer for kunnskapsutveksling, som foreninger for transhumansutøvere, for å opprettholde og videreformidle kunnskap. Antall utdanningstilbud og i hvilken grad de er institusjonaliserte varierer sterkt mellom partnerlandene. Å gjøre utdanningstilbud tilgjengelige vil bidra til kunnskapsutveksling og læring, og til å gjøre transhumansyrket mer attraktivt.
Denne rapporten har vist at det forekommer et bredt spekter av transhumans i partnerlandene. For å fremme og øke bevisstheten om transhumans og dens verdier, er det viktig å støtte alle ulike former for transhumans. Ikke minst er det nødvendig med mer kunnskap om transhumans, spesielt når det gjelder å tilgjengeliggjøre og samle inn data som er sammenlignbare på tvers av landegrenser. Det kan være kunnskap om bevisstheten rundt transhumans, og statistikk f.eks. over antall utøvere og husdyr som er involvert i transhumans.
Denne delen gjengir et utvalg av referanser til litteratur om transhumans og andre ressurser for land- og stedspesifikk informasjon om transhumans.
farmingfornature.ie/resources/best-practice-guides
Bele, B., Nielsen, V. K. S. N., Orejas, A. & Tejedo, J. A. R. 2021. Intangible cultural heritage of transhumance landscapes: their roles and values – examples from Norway, France and Spain. In: Bowden, M. & Herring, P. (eds.) Transhumance. Papers from the International Association of Landscape Archaeology Conference, Newcastle upon Tyne, 2018. Archaeopress, Oxford, pp. 111-128.
Daugstad, K., Mier, M. F. & PeñaChocarro, L. 2014. Landscapes of transhumance in Norway and Spain: Farmers’ practices, perceptions, and value orientations. Nor. J. Geogr. 68, 248-258.
Potthoff, K., Smrekar, A., Hribar, M. Š. & Urbanc, M. 2020. The past and perspective development of pasturing and tourism in the mountains: Insights from Norway and Slovenia. Geografski vestnik 92, 81-99.
Intangible cultural heritage inventory sheet, Practices and know-how of transhumance in France (Fiche d’inventaire du patrimoine culturel immatériel, les pratiques et savoir-faire de la transhumance en France), 2020.
De Roincé C., Seegers J., Étude prospective du pastoralisme français dans le contexte de la prédation exercée par le loup, 2020.
ProjetPastoM, Propositions partagées pour améliorer les soutiens à l’agropastoralisme de montagne, Paris, Réseau rural national, 2018.
UICN France, Panorama des services écologiques fournis par les milieux naturels en France – volume 2.4 : les écosystèmes montagnards. Paris, France, 2014.
Gelin M, Quelles formes de transhumance dans les élevages européens, et quels enjeux (patrimoniaux, socio-économiques, écologiques, politiques) associés ? Synthèse bibliographique dans le cadre de la formation Systèmes d’élevage de l’Institut Agro – Montpellier SupAgro, 2020.
Blaschka, A., Ringdorfer, R., Huber, R. Guggenberger, T. & P. Haslgrübler 2014. Almrekultivierung durch gezielte Beweidung mit Schafen – Ergebnisse aus dem Almlammprojekt.
David Bollier & Silke Helfrich (Ed.) (2015): Patterns of communing. The commons strategy Group.
Bundesanstalt für Landwirtschaft und Ernährung BLE (2021) Statistisches Jahrbuch über Ernährung, Landwirtschaft und Forsten 2021
Czerkus Gunther, Evelyn Mathias and Andreas Schenk; Bundesverband Berufsschä̈fer (German Association of Professional Shepherds) (2020); Accounting for pastoralists in Germany
Deutscher Bundestag (2019): Bedeutung der Wanderschä̈ferei für die Biodiversitä̈t in Deutschland. Antwort der Bundesregierung auf eine Anfrage der Grünen. Drucksache 19/12778
Gerken, Bernd & Martin Görner (eds) (2000): Landscape Development with Large Hervibores. New Models and Practical Experiences. (Neue Modelle zu Maßnahmen der Landschaftsentwicklung mit großen Pflanzenfressern. Praktische Erfahrungen bei der Umsetzung. In: Natur- und Kulturlandschaft. Band 4. Brakel.
Jacobeit, W. 1987 Schafhaltung und Schäfer in Zentraleuropa bis zum Beginn des 20. Jh.
Luick, R. (2004): Transhumance in Germany. Pp. 137–54 in: R.G.H. Bunce et al. (eds.). Transhumance and biodiversity in European mountains. Report of the EUFP5 project TRANSHUMOUNT (EVK2CT200280017). IALE publication series No 1.
Treiber, R. 2019 Gewöhnlicher Wacholder und Feld-Mannstreu als Zeigerpflanzen historischer Beweidung im Kaiserstuhl und am südlichen Oberrhein. Available: ww.lubw.baden-wuerttemberg.de
Ragkos A., 2022, Transhumance in Greece: Multifunctionality as an Asset for Sustainable Development. In Letizia Bindi (ed) Grazing Communities: Pastoralism on the Move and Biocultural Heritage Frictions (Environmental Anthropology and Ethnobiology, 29). Pp 23 -43.
National Inventory of the Intangible Cultural Heritage of Greece. Transhumant Livestock Farming. Available online (accessed on 15 Decemper 2022).
Chatzimichali Α., 2007. Sarakatsanoi, 2nd ed.; Angeliki Chatzimichali Foundation: Athina, Greece (In Greek).
Paládi-Kovács A. 1965: A keleti palócok pásztorkodása. Műv. Hagy. VII. Debrecen
Paládi-Kovács A. 1993a: A magyar állattartó kultúra korszakai. Kapcsolatok, változások és történeti rétegek a 19. század elejéig. Budapest
Petercsák V. 1979: Közbirtokosságok, legeltetési társulatok a Hegyközben. HOMÉ XVII–XVIII. 261–280. Miskolc
Aromatario M. M., 1992, Transumanza e civiltà sannitica, in «Civiltà della transumanza». Atti della Giornata di Studi (Castel del Monte, 4 agosto 1990), Archeoclub d’Italia – Sezione di Castel del Monte (AQ).
Bindi L., 2019, “Bones” and pathways. Transhumant tracks, inner areas and cultural heritage, in “Il capitale culturale Studies on the Value of Cultural Heritage”, 19, Università di Macerata.
Cammerino A. R. B., Biscotti S., De Iulio R., Monteleone M, 2018, The sheep tracks of transhumance in the Apulia region (South Italy): steps to a strategy of agricultural landscape conservation, in “Applied Ecology And Environmental Research”, available online.
Liechti K., Biber J. P., 2016, Pastoralism in Europe: characteristics and challenges of highland-lowland transhumance, in Rev. Sci. Tech. Off. Int. Epiz., 35 (2), 561-575.
Motivazione della pratica agricola “La Transumanza”, 2017, Registro nazionale dei Paesaggi Rurali, delle Pratiche Agricole e delle Conoscenze Tradizionali, available online:06. La Transumanza (reterurale.it)
UNESCO, Nomination file no. 01470 for inscription in 2019 on Representative List of the Intangible Cultural Heritage of Humanity, Fourth Session, Bogotà Colombia.
Bjørlo, B. & Løvberget, A. I. 2021. Beitebruk og seterdrift [Online]. Statistics Norway. Available online [Accessed 15.08.2022].
Bunger, A. A. & Haarsaker, V. 2020. Færre og større melkebruk — hva skjer med seterdrifta? Oslo: AgriAnalyse AS.
Fønnebø, R. 1988. Langs Nordmannsslepene over Hardangervidda. Universitetsforlaget, Oslo, 229 pp.
Gudheim, H. 2013. Kinning, bresting og ysting i Valdres sett i norsk og internasjonal samanheng. Mat & Kultur AS, Vangsnes, 548 pp.
Reinton, L. 1955. Sæterbruket i Noreg I. Sætertypar og driftsformer. H. Aschehoug & Co., Oslo, Norway, 481 pp.
Sevatdal, H. & Grimstad, S. 2003. Norwegian Commons: history, status and challenges. In: Berge, E. & Carlsson, L. (eds.) Commons: Old and New. Department of Sociology and Political Science, NTNU, Trondheim, pp. 93-132.
Solheim, S. 1952. Norsk Sætertradisjon. H. Aschehoug & Co., Oslo, 708 pp.
Stensgaard, K. 2019. Hvordan står det til på setra? Registrering av setermiljøer i perioden 2009–2015. NIBIO, Ås, 175 pp.
Strand, B. & Ødegård, N. T. (eds.) 2006. Stølsvidda. Ei bok om Ulnes og Svennes sameier. Stølsviddeprosjektet i Valdres, Valdres, 214 pp.
Antón Burgos (2007) Trashumancia y turismo en España. Cuadernos de Turismo, nº 20, (2007); pp. 27-54
Estévez, Á. B. (2017). Tras la huella de la trashumancia. In Los Santos de Maimona en la historia VIII y otros estudios de la Orden de Santiago (pp. 69-96). Asociaciónhistórico-cultural Maimona.
Fernández-Giménez and Ritten Pastoralism: Research, Policy and Practice (2020) 10:10
MAFE -Ministry of Agriculture, Food and Environment-(2013). Transhumance White Paper
Funded by the European Union. Views and opinions expressed are however those of the author(s) only and do not necessarily reflect those of the European Union or the European Education and Culture Executive Agency (EACEA). Neither the European Union nor EACEA can be held responsible for them.
